Grenseløs bistand

Blessed (til venstre) satte pris på å få hjelpe Mathias Espeland med arbeidet. Foto: Privat

Mr. Mupudzi hjalp til med å skaffe nødvendige deler. Foto: Privat

Barnehjemmet i Zimbabwe. Foto: Privat

Elektriker Mr. Kashora sørget for at det tekniske var under kontroll. - Han klarte å se at en sikring hadde gått på 100 meters avstand, forteller Mathias Espeland. Foto: Privat

Mathias Espeland er takknemlig for at han fikk reise ut i regi av Ingeniører uten grenser. Foto: Privat

Oppdraget krevde utenforboksen-løsninger og redesign av systemet. Foto: Privat

Mathias Espeland og Joar Larsen fikset også hovedkranen, siden de hadde tid til overs. Foto: Privat

Fiks ferdig. Foto: Privat

Ingeniørene Mathias Espeland og Joar Larsen sørget for et funksjonelt system for strøm og vann til barnehjemsbarna i Zimbabwe. Foto: Privat

Samfunn

Grenseløs bistand

Takket være norsk ingeniørbistand har barnehjemsbarna i Zimbabwe fått både strøm og varmt vann.

Publisert

Endret

Tekst: Christina Gulbrandsen

 

Mathias Espeland, ingeniøren som til daglig jobber i seksjonen for vann og avløp hos Multiconsult, satt på kontoret da han oppdaget at Ingeniører uten grenser hadde et ledig oppdrag i Zimbabwe.

- Behovet var en rørlegger, så selv om jeg ønsket å reise ut, la jeg ideen til side. Men tanken fortsatte å gnage i bakhodet, så noen dager før søknadsfristen gikk ut tok jeg kontakt for å høre om jeg var aktuell, selv om jeg ikke har mye rørleggererfaring og var nyutdannet.

Sjef og hjelper

Espeland hadde nettopp fullført en master ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Masteroppgaven handlet om rensing av grunnvann på Sri Lanka ved bruk av omvendt osmose.

Det viste seg at Espeland var aktuell for oppdraget, og i oktober 2016 reiste han til Gweru i Zimbabwe med den mer erfarne maskiningeniøren Joar Larsen. 

- Joar var sjefen og jeg var hjelperen. Jeg ble med for å lære og for å få erfaring med oppdrag i regi av Ingeniører uten grenser. I tillegg bidro jeg med mine egne ideer, sier Espeland.

Samarbeid med de lokale

Ingeniører uten grenser driver ikke egne bistandsprosjekter, men hjelper andre bistandsorganisasjoner med konkrete oppdrag. I dette tilfellet var det Midlands Children Hope Centre som trengte hjelp til å installere en varmtvannstank på ett av sine seks nye barnehjem. Varmt vann og strøm var forutsetningen for å få barnehjemmet godkjent av Zimbabwes myndigheter.

I tillegg var oppdraget kunnskapsoverføring til Mr. Kashora og Mr. Mupudzi i Gweru, slik at fremtidige varmtvannstanker kunne bli installert effektivt, rimelig og med lokale krefter. Før Espeland og Larsen reiste ned, hadde to ingeniører fra Ingeniører uten grenser allerede installert solcellepanelene på taket av barnehjemmet.

- Midlands Children Hope Centre brukte alle midlene på barna. Slik jeg lærte å kjenne dem var det gode rutiner og flinke folk. Siden 1996 har de betalt skolepenger for 80 barn. 60 barn bor på barnehjemmene deres, i tillegg til at de har et dagsenter der opptil 120 gatebarn kommer innom for å få mat, sier Espeland.

Heltestatus

Før avreise gjaldt det å planlegge godt. Hva skulle handles der nede, hva skulle kjøpes inn i nabolandene og hva måtte de ha med seg fra Norge?

På handletur. Det ble mange turer og bomturer for å få tak i nødvendig utstyr. Foto: Privat

- Å komme som ingeniør til Zimbabwe gjorde at vi ble sett opp til. Det fikk oss til å føle oss kule. Barna på barnehjemmet ble med oss i arbeidet når de var ferdig på skolen, og vi fikk tilbakemeldinger på at de syntes det var veldig gøy, sier Espeland.

2011 var det året da Ingeniører uten grenser ble etablert i Norge. Formålet er å lindre nød. Emanuel Rygg sitter i styret til lokalavdelingen i Oslo og omegn. Han beskriver bistandsorganisasjonen som en grasrotbevegelse med fotfeste i mange land. 

- Vi tror at ingeniører ikke bare er opptatt tekniske duppeditter og kun har valgt yrket for å tjene penger. Vi tror ingeniører brenner for å gjøre verden til et bedre sted og bidra til å lindre nød. Ingeniører uten grenser skal fasilitere disse mulighetene, sier Rygg.

Drømmen om bistandsingeniøren

Ingeniører uten grenser låner ut sine ingeniører til andre organisasjoner med spesifikke ingeniørfaglige behov. Rygg forklarer at organisasjonen arbeider etter en trestegsmodell, der de finner ressurser (i all hovedsak ingeniører med rett kompetanse), så kompetanseoppbygging (der de forener bistand og fagverden) for så til slutt å sende ingeniører ut på oppdrag (slik at de kan lindre nød). 

- Vårt mål er ikke at alle våre medlemmer skal reise ut hele tiden, men at vi skal ha riktig kompetanse tilgjengelig når det trengs. Ingeniørene sitter på noe verdifullt, de har en unik bakgrunn og vi matcher deres kompetanse med de rette prosjektene, sier Rygg, før han legger til:

- Vår drøm er at ingeniørene skal være bistandsarbeidere, ikke at de nødvendigvis reiser ut gjennom oss. Vi vil at ingeniørkompetansen skal brukes. Det er viktig at vi som ingeniører bruker kompetansen vår på noe verdifullt.

Vil ut i verden

Sivilingeniør Sigmund Rimstad håper å kunne reise ut med Ingeniører uten grenser.

Sigmund Rimstad vil bidra med ingeniørkunnskap ute i verden. Foto: Christina Gulbrandsen

- Det er spennende å kunne bruke ingeniørfaget der det er behov, sier han og fortsetter:

- Verden trenger ikke bare Leger uten grenser, det er stort behov for bistand fra ingeniørene også.

Rimstad vil gjerne bistå i prosjekter som retter oppmerksomheten mot fornybar energi.

- Ingeniører kan gjøre en forskjell ved å hjelpe andre land til å komme i gang med industrialiseringen.

Lærte å være kreativ

Allerede fire dager før hjemreise var Espeland og Larsen ferdig med anlegget.

- Men de trengte mer hjelp, så vi fikk lov til å bidra enda mer, sier Espeland.

Oppmerksomheten deres ble da rettet mot brønnen på tomten som var gått tørr.

- Tanken var derfor ikke i bruk. Vi ønsket å bruke den som høydebasseng for å få et jevnere trykk i vårt system, og skiftet også hovedkranen. Vi ble ikke helt ferdig, men har fått beskjed i etterkant at det fungerer fint og gir et mye jevnere trykk, sier Espeland.

- Å komme som ingeniør til Zimbabwe gjorde at vi ble sett opp til, sier Mathias Espeland. Foto: Privat

For han ble oppholdet et møte med en fin kultur, flotte mennesker i et vakkert land. Han syntes det var tøft å se fattigdommen, men opplevde det desto mer givende å bidra.

- På det faglige planet lærte jeg å være praktisk og finne løsninger. Du må løse problemene der og da. Det krever at du er kreativt. Det er en helt annen opplevelse enn på jobben her hjemme, hvor jeg tegner ting som bygges om et halvt år. I Zimbabwe måtte vi tegne, planlegge, bygge og gjøre hele jobben selv i løpet av noen timer, sier Espeland og legger til:

- De ble veldig fornøyde med arbeidet vi gjorde. Det er nesten ingen som har varmtvann i Zimbabwe, så nå dusjer barna som aldri før. Nå er planen til Midlands Children Hope Centre å bygge flere barnehjem på tomten, seks totalt. Hvert av dem vil kunne huse ti barn.

Espeland har laget en video som viser arbeidet:

Tettet lekkasjer om natten

Underveis i oppdraget måtte større og mindre uforutsette problemer håndteres.

- Vi måtte flere ganger redesigne systemet fordi vi ikke fikk tak i deler, eller hadde fått feil, sier Espeland.

Han og Larsen hadde også med seg en rørbøyer fra Norge. Tanken var at med færre deler ville det både bli billigere og mindre lekkasjer. Men rørene knakk. Det viste seg at rørene kun var 0,3 mm tykke, istedenfor 0,9 mm. Dermed ble nye deler kjøpt inn og systemet redesignet atter en gang.

Rørbøyeren knakk rørene, til Joar Larsen sin store fortvilelse. Foto: Privat

- Vi måtte ordne med lekkasjene om natten. Vi gikk langs rørene med lommelykt for å avdekke lekkasjer, så det tok noen netter før vi fikk fikset alle. Men da hadde vi fått et helt tett og fungerende system, selv med tynne rør, sier Espeland.

Erfaringene har gjort at de to ingeniørene har anbefalt at selve tanken kjøpes inn lokalt, istedenfor fra Sør-Afrika, når de neste barnehjemmene skal bygges. De har også gitt tilbakemeldinger på andre justeringer som vil gjøre arbeidet lettere og rimeligere.

- Ingeniørene vi sender ut må kunne håndtere uforutsette ting. Dere fant løsninger, det er imponerende. Det handler om å kontekstualisere faget. Det er annerledes å drive med faget sitt i et annet land, sier Rygg.

- Kjedelig, men nødvendig

Espeland legger ikke skjul på at han gjerne vil tilbake.

- Men, målet med å være der nede var at vi lærte opp de lokale slik at de forstår systemet og kan drive vedlikehold på egenhånd. Nå kan de også montere og installere de neste anleggene på de andre barnehjemmene, sier han og fortsetter:

- Håpet er at de ikke trenger mer bistand fra oss. Vi gjør jobben vår når vi gjør oss selv overflødig. Det er kjedelig for oss, men helt nødvendig.

Foto: Privat

- Å jobbe gjennom lokale partnere er et nødvendig prinsipp. Vi må sørge for at det vi installerer kan bli vedlikeholdt når vi forsvinner, supplerer Rygg.

I skrivende stund venter Espeland på en tilbakemelding på at myndighetene har godkjent arbeidet som er gjort, slik at barna offisielt kan flytte inn i barnehjemmet.

- Selv om barnehjemmet ikke var godkjent ennå, så bodde det åtte barn der. Alternativet ville vært at de bodde på gaten. Vi bodde også på barnehjemmet med dem mens vi var der, sier Espeland.

Denne gjengen er opptatt av hva de kan bidra med for andre gjennom Ingeniører uten grenser. Bak fra venstre: Erik Sundheim, Halvor Myhrvold, Omar Samy Gamal og Mats Kahlstrøm. Midterste rekke fra venstre: Viktoria Røsjø, Mathias Espeland, Emanuel Rygg og Sigmund Rimstad. Foran fra venstre: Leiv Erik Ødegaard, Asbjørn Lie, Jan Olav Larssen, Ola Mannsåker og Lameck Omolo. Foto: Christina Gulbrandsen