– Ingeniører må bidra til å utvikle verden

Audun Amundsen og Aman Paksa er på en av mange turer i jungelen på jakt etter frukt. Foto: Privat

Samfunn

– Ingeniører må bidra til å utvikle verden

Audun Amundsen brukte ingeniørkunnskap til å skaffe en indonesisk landsby elektrisitet og vann.

Publisert

Endret

Byline: Christina Gulbrandsen

Audun Amundsen er 36 år. For noen måneder siden fullførte han bachelorgraden i fornybar energi fra NTNU, hvor oppgaven handlet om solenergi i tropiske områder. Han er født i Stavanger, men oppvokst i Bergen og Trondheim. Derfor snakker han trøndersk med skarre-r.

Godtatt av klanen

I 2004 bestemte Amundsen seg for å backpacke. På reisen var han blant annet innom India, Nepal, Tibet, Thailand, Laos, Malaysia og Indonesia, men det var sistnevnte som vant hjertet hans.

Han innrømmer at han begynte turen i Asia som en naiv reisende, men i løpet av to år på farten skjedde det noe. For da Amundsen tilfeldigvis havnet i Mentawai, ble han kjent med Aman og Bai Paksa. De blir hans nærmeste familie, han flytter inn hos dem, og relasjonen gjør at han blir godtatt som en del av den lokale klanen.

Mentawai ligger på vestkysten av Sumatra i Indonesia og består av rundt 70 øyer og holmer. Stedet som Amundsen har regnet som sitt andre hjemsted de siste tolv årene, ligger på en av øyene. Her bor det rundt 100 mennesker, mens Mentawai har i overkant av 70.000. Ifølge Amundsen gir det en befolkningstetthet på omtrent 15 mennesker per kvadratkilometer.

I begynnelsen kommuniserte han med familien via kroppsspråk og noe indonesisk, før Amundsen lærte seg det lokale språket. Han ble værende i halvannen måned. I landsbyen eksisterte ikke privatliv, de bodde alle på samme rom. I motsetning til et hektisk liv i Norge kunne han og familien sitte i tre timer å og knytte lykkeknuter på fiskegarnet, uten at det kjedet ham.

Kultursjokk på hjemmebane

Før Amundsen reiste ut i 2004, la han opp penger ved å arbeide i Nordsjøen med vedlikehold og stillasebygging. Underveis på reisen tjente han penger som statist i Bollywood-filmer og underviste som engelsklærer. Han må innrømme at moren var litt bekymret da han dro uten returbillett.

– Kultursjokket da jeg kom hjem, var større enn da jeg dro nedover. 

I 2008 var han klar til å reise nedover igjen, men to dager før avreise, en dag han var alene hjemme, ble han rammet av hjerneslag.

– Hadde det skjedd i jungelen i Indonesia, ville jeg trolig ikke overlevd. Jeg våknet, men klarte ikke å prate ordentlig. Jeg klarte heller ikke å reise meg opp.

Amundsen forteller at han var kald og rolig, ikke redd. Snøvlende ringte han en kompis, som skjønte alvoret og ringte etter ambulanse. 

– Klar for teknologi

I 2009 kunne han reise tilbake igjen.

– Jeg oppdaget at det hadde skjedd store endringer. Første gang jeg kom, hadde de ingen sykler eller båter med motor. Nå brukte de billige motorer på kanonene sine. Kanoturer som før tok tre dager, tok nå bare en liten dag, sier Amundsen og fortsetter:

– De ønsket å ta del i den økonomiske og teknologiske utviklingen de så i områdene rundt seg, men visste ikke hvordan de skulle klare dette i kombinasjon med sin tradisjonelle levemåte.

Amundsen og Aman Paksa la inn vann til huset deres.

– Dette satte spesielt Bai Paksa pris på, siden det var kvinnenes jobb å sørge for å skaffe vann. Etter å ha vært i jungelen en stund, så jeg at enkel enkle tiltak kunne forbedre levevilkårene deres. Mitt håp var at tilgang på rent vann skulle bedre de hygieniske forholdene. Familien jeg bodde hos, fikk tolv barn, kun tre av dem lever. 

– Ingeniører må utvikle verden

På forespørsel fra landsbybeboerne skaffet Amundsen også en dieselgenerator til den lokale skolen. 

– Da ble leseforholdene i de mørke trebygningene bedre, og bygget kunne brukes til sammenkomster om kveldene, sier Amundsen og fortsetter: 

– Ingeniører må bidra med å utvikle verden. For å kunne bidra må du skaffe deg kunnskap om stedene du jobber. Du må lære, du må ha lyst til å lære.

Han forklarer hvordan klanen oppdaget at landsbybeboerne på den andre siden av elven hadde fått elektrisitet. 

– Derfor satte jeg i gang prosjektet med å skaffe solceller til familiene som fortsatt bodde i jungelen. Klanen lot meg hjelpe dem fordi jeg ble regnet som en del av familien. 

Ifølge ham gav solcellene lys til at de også kunne hygge seg på kveldene. 

– Dessuten slapp de å bruke dyr og usunn parafin som lyskilde. 

– De ønsket hjelp

Amundsen er klar over at det kan høres arrogant ut, dersom folk får inntrykket av at han er den stereotypiske hvite mannen som tror han kan redde verden. Amundsen vil også understreke at han som utenforstående ikke påtvang en annen kultur et vestlig levesett.

– Dette er mennesker som allerede vet om den moderne verden. De har selv bedt om å få ta del i de teknologiske fremskrittene, sier Amundsen og legger til:

– Men de har blitt nektet muligheten, fordi de ønsket å fortsette sin tradisjonelle levestil. Kravet fra styresmaktene i Indonesia var at befolkningen skulle sentraliseres og bli en del av det moderne Indonesia.

Han avviser også at han bidro til å fremskynde utviklingen eller at han gav landsbybeboerne et forsterket ønske om å ville ha mer.

– De var allerede underveis i en utvikling, som det ikke er mulig å stoppe. De så at verden utenfor dem forandret seg, og de ønsket å ta del i utviklingen, sier han og fortsetter:

– Mitt mål var å gi dem god teknologi som kan brukes i tråd med deres levemåte, og som ikke koster masse i bruk. De kjente til solcelleteknologien fra landsbyene, men hadde ikke fått dette fordi de fortsatt bodde spredt i jungelen. 

Takknemlig for støtte

Amundsen mener det ville vært helt feil å la være å hjelpe når han hadde muligheten, kunnskapen og ressursene.

– Jeg hadde ingen baktanker da jeg installerte solceller og la inn vann. Jeg ønsket hverken å bli rik på deres bekostning, kutte ned skogen for å bygge plantasjer eller gi hjelp mot religiøse overbevisning, sier han og legger til:

– Pengestøtten fra NITO gav meg muligheten til å hjelpe de familiene som ønsket å bo tradisjonelt, men samtidig ønsket bedre teknologiske løsninger. NITO tar ansvar, bidrar til utvikling og viser at ingeniører kan hjelpe uten å forlange noe tilbake.

De gangene Amundsen har reist til Mentawai, har han hatt med seg videokamera, med tanke på en dokumentarfilm. Han kunne kjøpe fire kameraer fordi han vant 100.000 kroner på flaxlodd.

– Fire kameraer var helt nødvendig. Ting blir fort ødelagt når klima veksler mellom varmt, kaldt og fuktig.

Ville fange det genuine

Filmingen har resultert i 350 timer med råmateriale.

– I starten syntes de kameraene var veldig interessante, men etter hvert ble de oppfattet som en selvfølgelig del av meg. Andre filmteam i området ba dem ta av seg klokker og Tt-skjorter, og regisserte hva de skulle si og gjøre. Det gjorde aldri jeg. Jeg ønsket det spontane og det genuine.

Han har allerede invitert til en filmvisning på øyen.

– Da møtte over 200 stammefolk opp. De lo og koste seg, og jeg har prøvd å forklare at andre mennesker skal se filmen. 

Lesing og læring

Amundsen kjøpte også inn ulike bøker til landsbybeboerne:; klassisk litteratur, bildebøker, bøker om stjernesystemet, planter, sjø, verdens utvikling, teknologiske bøker og engelsk–-indonesiske ordbøker.

– Jeg ville vekke leseglede og fascinasjon for læring. I tillegg var det viktig å gi informasjon om den nye teknologien og verden utenfor. 

– Ble bøkene lest?

– Det var stor interesse for bøkene, og informasjonen ble også spredd videre muntlig. Til syvende og sist er mitt prosjekt en dråpe i havet, men jeg lyktes med å gi lys til de familiene som fortsatt bor i jungelen i dette området. 

– Hva er planen videre?

– Det er et stort spørsmål som også avhenger av ressurser, men ordføreren for øygruppen har invitert meg med på å arrangere et seminar. Da skal vi rette oppmerksomheten på mot at øysamfunnet ikke er kompatibelt med plantasjer, sier Amundsen og legger til:

– Jeg vil bidra til å utvikle verden så den blir bærekraftig og resursene rettferdig fordelt, det har jeg muligheten til som ingeniør.