«Jeg opplevde hva det ville si å kun ha ett ben. Nå har jeg to som fungerer»

Arbeidsliv

«Jeg opplevde hva det ville si å kun ha ett ben. Nå har jeg to som fungerer»

Publisert

Endret

Tekst og foto: Christina Gulbrandsen

For mange er amputasjon et sjokk, men ortopediingeniørene sørger for proteser tilpasset brukernes behov. Nå får de også hjelp fra en robot.

I 2003 havnet Svein Erik Storli på Tønsberg sykehus. En bakterie i ankelen førte til blodforgiftning, og innleggelsen kom til å vare i seks måneder.

– De første 14 dagene var jeg ikke bevist. Da jeg slo opp øyene, føltes det som å titte gjennom en brevsprekk. Jeg innbilte meg at jeg så en engel og tenkte «jøss, er jeg kommet hit». Det viste seg å være en sykepleier som stod ved sengen min.

Hverken sorg eller fortvilelse 

Storli ble skrevet ut til jul, men frem til sommeren ble han hinkende på krykker. Ankelen ble ikke bedre, og nesten ukentlig måtte han innom ortoped.

– Ortopeden var med på å bestemme at foten ikke var noe å ta vare på, så da ble jeg amputert.

– Hva tenkte du da?

– For å være helt ærlig var jeg glad den dagen jeg lå på operasjonsbordet. Jeg visste jeg ikke kunne gå på foten igjen, så det var en lettelse å bli kvitt den.

– Kjente du den samme lettelsen da foten var borte?

– Ja, jeg følte hverken sorg eller fortvilelse. Selv om det var rart, så var jeg bare lettet over å bli kvitt en fot jeg ikke greide å gå på.

 – Tap å miste en kroppsdel

Ortopediingeniør Jan Olav Lohne ved Ortopediteknikk, avdeling Tønsberg, forteller at i motsetning til Storli er det mange som må amputere, som opplever en stor sorg.

– Ikke alle følger malen. Det er veldig forskjellig hvordan pasientene reagerer, men veldig mange får en form for sorgreaksjon. Det er et tap å miste en kroppsdel, sier Lohne og fortsetter:

– Vi vil ikke fremprovosere en reaksjon, men synes det er bedre om den kommer mens de er under faglig veiledning enn tre år senere.

Storli er også takknemlig for at han slapp unna fantomsmerter, hvilket er definert som smerter som utløses fra nerveendene i amputasjonsstumpen. Pasienten opplever da at smertene kommer fra den amputerte kroppsdelen. Det er ufarlig, men svært ubehagelig.

– Det er vanlig å føle smerte i benet selv om det er borte. Vi får ikke gjort noe med det, men vi vet at dersom protesen passer godt, blir det mindre smerter, sier Lohne.

En sta mann

Da Storli fikk protese i 2004, betydde det at han kunne gå på arbeid igjen.

– Med en gang protesen var på plass, var det viktig for meg å gjøre det jeg alltid hadde gjort. Jeg kunne også arbeide som snekker igjen etter amputasjonen. 

Og selv om Storli sluttet å klatre i stiger, var det viktig for ham å fortsatt kunne gå i skogen.

– Jeg har aldri vært av dem som gir seg. Jeg har alltid vært sta, sier han, og forteller at det kun tok fjorten dager fra den første protesen var på plass i 2004 til han begynte å gå i trapper igjen.

– Jeg tror jeg tok det ganske fort. Etter hvert er jeg blitt veldig flink til å gå med protese. Nylig var kona og jeg i skogen. Vi plukket 15–20 liter med tyttebær, så sopp- og bærplukking er ikke noe problem.

Tilpasset brukeren 

Storli understreker hvor fantastisk kroppen er, hvor tilpassingsdyktig den er. 

– Oppfatningen om å begynne med proteser er veldig individuell, men jeg syntes det var veldig greit. Jeg var så hjelpeløs med bare ett ben, med protesen har jeg to som fungerer.

– Den viktigste jobben vi gjør i arbeidet med protesene, er å lage en protese som passer brukeren. For noen er det viktig å gå i skog og mark, for andre er det mye viktigere å kunne kjøre bil, selv om det betyr at de halter litt mer når de går, legger Lohne til.

Han forteller at flertallet som må amputere, er syke, og gjerne eldre mennesker.

– Det er diabetes, røyking og kreft som tar benene våre. Tidligere var det ofte arbeidsulykker.

En helt ny hjelper

I lokalene i Tønsberg finner vi ortopediingeniørenes stolthet, en ny robotfres. 

– Dette øker mulighetene våre for å bruke dataassistert konstruksjon og datamaskinassistert produksjon i protesearbeidet, sier Lohne, før han henrykt legger til:

– Så langt vi vet, er vi de første i Norge med en slik robotfres til dette formålet. Kanskje de første i Skandinavia …

Lohne forklarer at den tradisjonelle måten å lage proteser på involverer å ta mål, lage en gipsavstøpning, modellere og så ferdigstille hjelpemiddelet.

– Nå kan vi skanne en 3D-modell på datamaskinen, og så freser roboten ut protesen.

Det er ikke noe nytt at datamaskinene hjelper til i prosessen med å frese ut hylser. Lohne forteller at de tidligere hadde en 3-akset fres som begrenset seg til å lage koniske former.

– Roboten vi har hatt, har egentlig vært en dreiebenk som kun har fungert én vei. Fresen vi kjøpte nå, har syv akser og kan frese ut avanserte former mer nøyaktig, og vi kan reprodusere en form vi vet fungerer, og så blir den helt lik, sier Lohne, som mener robotfresen utvider mulighetene til å bruke digitale løsninger. 

Satser på høyere kvalitet

– Tidligere kunne vi lage enkle kopier av legger og lår, nå kan vi lage korsett, føtter, armer, knær – mulighetene er mange, og det blir helt nøyaktig, sier ortopediingeniøren og legger til:

– Vi videreutvikler kompetansen vi har, men tar i bruk digitale løsninger for få enda bedre kvalitet på produktene våre.

Han tror det vil ta noen år før kostnadene på roboten vil gå i null.

– Vi gjør ikke dette for å effektivisere, men for å få høyere kvalitet. Nå kan vi frese ut identiske proteser, det kunne vi ikke før.

– Ingenting stoppet ham

Storli vet å sette pris på utviklingen av proteseteknologien, for han husker godt elektrikeren på hjemplassen hans da han var gutt.

– Han hadde en eller annen gang mistet benet, og hadde isteden et ben som var helt stivt. Det fantes ingen andre alternativer for 60 år siden, sier Storli og fortsetter:

– Jeg husker så godt at han om vinteren klatret opp stigen til taket og måkte snø. Han hadde en egen teknikk der han hev med seg benet når han skulle gå. Ingenting stoppet ham. Så helt siden jeg ble amputert, har jeg tenkt at greide han å leve på den måten med det stive benet, så må jeg klare å leve med dette.

Millimetermål

Han er amputert midt på leggen. Hvor lang stumpen skulle være, var ikke tilfeldig.

– Du trenger en viss lengde for å kunne bevege deg fint, men dersom stumpen er for lang, får du problemer med å ha plass til en fot under, og det vanskeliggjør sirkulasjonen, sier Lohne.

Amputasjonen skjedde da Storli var 63 år. I dag er han 75, og har nettopp fått en ny protese. 

– Proteser må skiftes ut, sier Lohne, som forteller at prosessen er den samme enten du skal ha en din første protese eller skifte ut din gamle. 

– Dersom protesen er slitt, begynner det å gjøre vondt. Brukerne kommer hit for å ta mål og tilpasse hjelpemidler. Vi lager en modell av stumpen for å tilpasse protesehylsen som skal på stumpen. Nå har vi muligheten til 3D-skanne for å sikre passformen bedre, sier han og fortsetter:

– Å lage en protese handler både om millimetermål og dynamisk tilpassing. Vi lager ofte en prøvehylse i plast og gjør tilpassinger med varmepistol. Så fyller vi med gips eller skanner når vi vet vi har en modell som fungerer. 

Vurderer vekt og aktivitet

Lohne forklarer at det er ortopediingeniørene som lager den fysiske modellen og bestemmer hvor tykk eller kraftig den skal være i forhold til brukerens vekt og aktivitetsnivå. 

– Skal du løpe, er det viktig at protesen er sterk, skal du gå med krykker, bør den være lettere. Vi utarbeider protesen i samarbeid med brukeren, både når det kommer til farger og funksjonalitet.

– Er det vanlig å ha flere proteser?

– Aktive mennesker har gjerne en hovedprotese, noen har også en reserveprotese, men NAV har en terskel for hva de godtar. Mange har gjerne en hygieneprotese som de kan dusje med, slik at de kan stå i dusjen. Den kan gjerne lages som en badeprotese til bruk på stranden.

Stumpen skrumper inn

Han forklarer at det krever mer energi å gå med et kunstig kneledd enn det naturlige kneet.

– Amputerer du under kneet, er det stor sjanse for at du blir 100 prosent aktiv igjen, men over kneet krever det mer energi for å gå. Målet med protesen er at det skal være funksjonelt.

– Hvor lenge varer en protese?

– Alt fra et halvt år til mange år. Noen bruker dem ikke opp, andre sliter dem ut raskt, sier Lohne og fortsetter: 

– Særlig første året etter amputasjonen forandrer stumpen seg mye. Det er mye vann og muskler som forsvinner, og det gjør at stumpen skrumper inn og blir fastere.

Spørsmål om penger

Ifølge ham er det ikke unormalt at den første protesen har kort levetid. 

– Første protesehylse varer kanskje i fjorten dager, så fyller vi på med sokker en periode før vi må lage en ny hylse. Du kan som regel ha den neste i en lengre periode, men det er veldig forskjellig hvordan kroppene reagerer, sier ingeniøren og legger til:

– Det er alltid en vurdering om vi skal spare samfunnets penger og fylle på med sokker før vi lager en ny hylse, men det skal også være funksjonelt for brukeren.

Foreløpig er det ikke lagt kosmetikk på den nye protesen til Storli. Den er i høyeste grad funksjonell, men ser mer ut som en metallisk innretning enn en fot. Det som overrasker mest, er at Storli har så god kontroll, og protesen fungerer så optimalt, at når han beveger seg, glemmer de som ser på, at det er en protese og ikke en A4-fot.

Kosmetikken kommer på etter en uke med prøving, i tilfelle noe må tilpasses.

– Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har protese på høyre foten, men jeg vil likevel ha på kosmetikk. Mest fordi det er mer behagelig, da er det ingen metallting som stikker ut, sier Storli.

Ortopediingeniøren forklarer at det vanlige er å legge på skumgummi som så slipes ned. 

– Vi velger å følge formen til den andre leggen, men du kan få det som du vil, sier han og bekrefter leende at det er mulig å få en protese som gjør at leggen din ser ut som den hører til Arnold Schwarzenegger.

Moro for de yngste

Storli tar av seg protesen når han sitter i godstolen foran fjernsynet. Da ligger protesen ubevoktet på gulvet ved siden av, og lekne barnebarn vet å benytte seg av muligheten.

– De har det veldig moro med å ta benet, stikke av og gjemme det, sier Storli, som også tar av seg protesen om natten.

Det er kun et klikk, og så er den av, og han får den like fort på igjen.

– Går jeg med protesen på i lang tid, så kribler det litt i stumpen. Derfor er det godt for blodsirkulasjonen å ta den av en gang i blant. 

Gir kirurgene råd

Han stiller også opp på sykehuset, slik at de som utdanner seg, og legene som gjennomfører amputasjoner, vet hva brukerne trenger av funksjonalitet etter en amputasjon. Lohne mener det er uvurderlig. 

– Det er viktig at legene som utfører amputasjoner, får en god innføring i hva som skjer etter at de har amputert. Dersom kirurgen kun tenker på at de skal kappe av benet, sy igjen og redde et liv, kan det bli vanskelig å tilpasse en protese. Dessverre skjer dette fra tid til annen. Vi er opptatt av hva de redder pasientene til, sier Lohne og fortsetter:

– For brukeren har det mye å si at kirurgen pusser kanten på knokkelen så den blir mindre skarp, og syr musklene så de ikke blir hengende og slafse. Legene må gjøre et godt håndarbeid og legge til rette for det som kommer etterpå.

Ingeniøren sier det er lite tilfredsstillende å lage en protese til en bruker der amputasjonen gjør det nærmest umulig å lykkes.

– Er stumpen større i bunn enn på toppen, får vi den ikke ned i en hylse.

– Lite kontorarbeid

Skal vi tro Lohne, var han en realist allerede på barneskolen.

– Jeg visste at jeg ville bli ingeniør, og det er mye moro jeg kunne gjort, alt fra dataingeniør til elektro.

Valget falt på ortopediingeniør fordi han trives med å være ute blant mennesker.

– I tillegg er det lite kontorarbeid. Det er ikke alle ingeniører som får se og ta på det de har konstruert.

Jobben krever biomekanikk, menneske- og anatomikunnskap, og materiallære.

Tidligere ble det bruk mye skinn og lær for å lage proteser, nå går det i karbonfiber, glassfiber og plast. Lohne og kollegaene lager fotsåler, proteser til ben, ortoser (skinner) til ben og armer, korsett, og av og til hjelmer og ansiktsbeskyttere.

Flere hensyn å ta

Det er ikke alltid meningen at protesene skal se mest mulig naturtro ut, noen ganger bruker de skarpe farger. Delene de bruker, kan være prefabrikat, halvfabrikat eller lages fra bunn av, og elektronikken varierer.

– Protesene kan bli tilpasset stilen din, de kan lages med high-tec design, sier Lohne.

– Finnes det ingen begrensinger?

– NAV betaler et fast timeantall per protese, så er det opp til oss å velge hvor mye tid vi bruker, sier Lohne og legger til:

– Vi lager hylsen og tilpasser den til stumpen. Alt annet av komponenter er hyllevare som vi bestiller. Delen til et elektronisk avansert kne kan koste 300.000 kroner. Vår jobb er å tilfredsstille kunden på best mulig måte og samfunnsøkonomien.

– Skaper det av og til konflikt?

– I høyeste grad. Noen vil gjerne ha det dyreste utstyret, selv om de ikke har nytte av det. Vår jobb er å finne ut hva som fungerer best for brukeren. Hvis noen med bedre funksjon kan jobbe mer, så er det billigere enn prisen det koster å lage et avansert hjelpemiddel. 

Eksklusiv yrkesgruppe

Lohne forteller om et underskudd av ortopediingeniører.

– Nesten alle verkstedene i Norge mangler folk, så det er stort sett bare rullering av ansatte mellom arbeidsplassene. Derfor importerer Norge en god del ingeniører fra Sverige. Der har de ikke turnustjeneste, så de må gjennomføre to år med turnus her.

I Norge må ortopediingeniørene gjennom en treårig bachelorgrad og to år med turnus for å bli godkjent. Det er kun Høgskolen i Oslo og Akershus som utdanner ortopediingeniører. De tar opp 14 studenter annethvert år. 

– Før var det kun studentopptak hvert tredje år, men det var ikke nok.

– Nå når det er flere ingeniører som går arbeidsledige, vil det være enkelt å omskolere dem til ortopediingeniører?

– Til en viss grad er det nok mulig, men det vil være vanskelig å få offisiell autorisasjon uten at de formelle fagene er på plass.

Av 36 ansatte hos Ortopediteknikk i Tønsberg er det ti ortopediingeniører og ti teknikere. De ansatte betjener også mindre kontorer i Horten, Sandefjord, Stavern og Porsgrunn. Hit reiser ingeniørene ut hver dag.

– Vi tar mål til nye proteser og andre hjelpemidler og tilpasser dem, sier Lohne.

Tilpasning

Storli beveger seg i rommet med sensorer, kameraer og speil. Her er det plater på gulvet som måler trykk. Alt av utstyret er toppmoderne.

– Det er ikke noe gnag? spør Lohne.

– Nei, det fungerer veldig fint. Min kone mente jeg gikk opp den bratte bakken lettere enn jeg har gjort før. Det eneste som overrasket meg, var at da jeg gikk opp trappen inne i går kveld, uten sko, var det akkurat som foten vred seg.

– Kanskje hælen er lav. Vi løftet foten litt i går, kanskje skal vi løfte litt til, foreslår Lohne.

– Er det noe som oppleves som problematisk etter at du fikk protese?

– Det er enkelte ting som ikke er så enkelt, for eksempel å gå ned på knærne og jobbe, men det er nok like mye alderen som protesen, sier Storli.